Om gårsdagen

Tenkte å skrive noen ord (på norsk) om gårsdagens opptreden på Kvarteret, der vi i The Bossa Family gjorde det stort.

F*ck janteloven! Vi gjorde vår beste konsert noensinne. Og nå som jeg skal skrive litt om den fantastiske opplevelsen kjenner jeg faktisk et lite snev av forventningspress til meg selv. Det går nemlig ikke an å beskrive den følelsen jeg hadde i går. Den følelsen vi alle hadde i går. Det var så naturlig å vrikke hodet seigt og raskt, frem og tilbake mens kroppen bevegde seg til rytmene.

Gårsdagen begynte rolig. Satt meg på bussen. Skostredet var fult av mennesker som tydeligvis var glad for at våren er kommet. Det er jeg, òg – derfor dro jeg og et par gode venner ut i Nordnesparken. God mat og drikke, fotball og smilende ansikter så lang man kunne se. Jeg liker å være ærlig – jeg rynket litt på nesen da tanken slo meg om konsert senere på kvelden. Både fordi jeg godt kunne tenkt meg å være der jeg var resten av kvelden, og fordi vi allerede hadde spilt to konserter på Kvarteret tidligere denne uken. De andre gikk for å lete etter en ball. Der nede med Kiwien på Nordnes. Jeg tok turen til Andreas. Der satt et par folk. Fernando disket opp med god mat. Vi spiste til vi ble mett. Den rolige og latterfulle stemningen var verdsatt. Jeg begynte så smått med oppvasken. Deretter spaserte bort til Kvarteret. Uvisshet om tidspunkt forvirret oss litt. Slo i hjel tid på backstagen. Diskuterte hva vi kunne tenke oss å spille. Vi gikk ned da ting var noen lunde planlagt. Tok den vanlige runden i etasjene på Kvarteret. Vi sang og spilte i håp om at folk ville følge med. Da vi så kom ned igjen til scenen startet vi. Det bare skjedde. Kan i ettertid ikke begripe hvordan musikken vi spilte kun var improvisert. Galskap. Folkene er som Herkules. De kjenner ikke sin egen styrke. Musikalsk styrke i denne sammenhengen. Vi spilte to sett med konserter. Først ett sett klokken halv elleve. Og så kvart over tolv. Den første konserten gikk veldig bra – den andre var enda bedre. I og med at halv-elleve-konserten gikk av skaftet, må du nå ha fått et visst syn på hvordan den andre konserten gikk. Utrolig. Reggae og funk. Passet som stikkontakten i hullet. Publikum danset. Det var øyeblikk der jeg hoppet ned i publikum. Klappet og observerte nydelige kvinner. Herlig. Gikk opp igjen på scenen og gjorde det en gang til. For det er slik det henger sammen med ting man elsker. Man gjør det om og om igjen. Vi elsker å spille. Derfor spilte vi låt etter låt med like mye energi som vi la ned på forrige låt. Jeg måtte gå før vi var ferdig. Forsvant. Snek meg gjennom mengden av mennesker før jeg tilslutt fikk kavet meg til busstoppet. Klarte ikke slutte å smile. Både inne i meg og utenpå. Tok bussen hjem og satt på musikk. Skrudde den av. Den var for dårlig. Passet ikke inn i øyeblikket. Det er alltid slik etter en fantastisk jam. All musikk blir uinteressant. Tenkte at jeg ikke ville sovne. For når jeg da ville våkne opp igjen ville jeg kanskje ikke huske det like godt. Pipelyd i ørene. Smil om munnen.

Simon Alejandro.

Advertisement